Familietanker

I disse dager går samtalen rundt familie og mulighet til å velge de vekk her i huset.
Barn som er irritert/sinte/leie/frusterte på oss voksne eller på søsken som ønsker å velge de vekk.
Vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at de få tingene man ikke kan velge her i verden er foreldre og søsken.

En sannhet med modifikasjoner. De to eldste har fått en som gjerne vil være ekstra mamma, meg kan de fint velge vekk som mamma. Siden mammaen deres har valgt meg som livspartner har de ikke et reelt valg, de må forholde seg til meg.
Når de blir voksne kan de velge ikke opprettholde kontakten med foreldre eller søsken, men de kan jo aldri velge de helt vekk. De vil fortsatt være bror/søster/datter/sønn. De velger bare selv hvordan forholdet skal være.
I andre enden hører jeg et par gutter som er lykkelige. De har hørt om barn som ikke har mammaer eller pappaer og konkluderer med at de er heldige, de har nemlig en ekstra mamma. Kanskje en vakker dag får de enda en mamma. De har gitt opp håpet om en ekstra pappa. Og kunne telle 2 mammaer og 1 pappa er vist lykke.

Skulle ønske jeg kunne klart å videreformidle hvor heldige de er som har søsken.
Søsken som er i samme situasjon som de selv er, noen de kan prate med om hvor håpløse vi voksne er, alltids en å leke med og i fremtiden alltids en eller anna å lene seg på.

Noen av de har fått erfare at venner kommer og går. Kanskje er man heldig og finner en som blir der for evig, men det er bare noe man kan håpe på.

Er sjeleglad vi har klart å spleise to familier så godt som vi har.
Det er godt å se unger som bare må ha klem av brodern/søstern, selv om det er blitt kleint med oss voksne eller de er sure på oss av en grunn.
Håper de holder på dette i evigheten og ikke velger de vekk når de er voksne.