Det finnes virkelig ikke noe mer irriterende enn når man står sliten i butikken, og ungene for en gangs skyld oppfører seg som noen engler. De står fint ved siden av handlevogna.
Da finner kjærringa foran oss ut at hun skal ha noe i hylle bak oss. Ikke snakk om å si noe som helst, bare presser seg mellom 3 barn og handlekurven. Jeg himler pent med øynene og svarer tøtta med at det går nok bra når hun surmuler noe.
Kjærringa kommer tilbake presser seg nok engang bare frem. Eldstemann som står å holder i kurven blir nødt til å slippe. For en gang skyld skulle jeg ønske han var kar om å lire av seg en setning ala hva lillesøster kunne funnet på, men neida. Veloppdragne barn som jeg har sier ingenting.
OG jammen får vi ikke oppleve det hele en gang til. Joda vi er inne i bruke ordene våre fremfor bare å presse seg frem eller peke seg til noe, men glemmer stadig at det gjelder nok ikke hele befolkningen.
Den fantastiske damen presterte å gi en av de herlige kremen hun ikke skulle ha til betjeningen med en sur kommentar om at det var faktisk ikke mulig å komme frem her. Nevnte jeg at det var fritt leide på andre siden av meg.
Idet det er vår tur frem til kassa var tøtta lei av å stå i kø, hvorfor ikke legge seg ned på gulvet.
Jepp, mor ser for seg et hurlumhei av et bråk for å få henne med. Takker en herlig mann som pent berømmet henne for å vaske gulvet, da slapp jo vaskedama å komme dit ned i kveld. Visp var den jenta på bena.
Den sure dama avsluttet seansen med å sette fra seg handlekurven sin midt i tråkke, hvorpå (igjen) vår veloppdragne gutt sier: jeg skal sette den på plass for deg, den kan ikke stå her. Sånn passe høyt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar