Vår ene sønn har blant annet eplepsi. Og i går hadde han et gran mal anfall. Lillebror var alene med han. Og syntes det var skremmende. Luftveier borte og et barn som blir blåere og blåere. Så kort tid fra hjem til eksens bosted er ikke gjort noen gang Før. Glad 113 fikset evt bøter. For her var ingen trafikk regler hellig.
Kjenner kroppen bare reagerer. Sjekker luftveier. Ta tunge vekk. Stabilt sideleie. Stabilisere. Og blåse. Kom igjen gutten min. Pust. Ved siden av meg er tobias hysterisk. Ringe 113. Og to ambulanser kommer farende. Ingen tid å miste. Og hjemme har jeg en gravid kone som ikke vet alt hva som skjer. Hodet mitt klarer så vidt å tenke " jeg skulle hatt henne her "
X kommer og jeg må jage vekk. Han kan ikke stå i veien nå. Han må ta seg av 13åringen. Minsten blir kjørt til min kone og hans andre mamma. Han vil det. Opp på sykehuset. Heldigvis var puls og pust stabilt når de dro. Hodet er ikke klart.
Betale for parkering når barnet er alvorlig sykt. Har de blitt tullete på det sykehuset. Det er ikke små penger til parkeringsautomaten du tenker på når du slenger fra deg bilen. Iført x'ns for store Olabukse og gule crocks. Rett og slett fordi pysjbuksa du dro til x'n i ikke egner seg for pårørende på intensiven.
Men det skal man visst.
Vel inne på sykehuset er det små kaos med leger. Overleger. Sykepleiere anestesi leger. Barneleger og andre profesjoner. Sebastian får dem beste behandling. Pappan blir der på natta og fjær jeg drar våkner ham til liv og babler noen ord med meg.
I dag er han skrevet ut. Og virker som den ungen han er Men ee slitsomt og skummelt døgn har det Vært
