Tålmodighet

Lite viste jeg at tålmodighet kan trenes opp. Jeg er vel ikke kjent for å ha fått utdelt mye av det.
Men når man har tenåring i hus, samt små barn som er midt i trassen trengs en god dose.

Egentlig er jeg litt usikker på om den har blitt så mye bedre, eller om jeg rett og slett har lært meg å tappe inn i andre ting.
Kanskje er det trassigheten min som og slår til og kommer til nytte?
For ikke pokkern om den ungen skal få meg til å bikke over, ikke pokkern om jeg skal bli sint.

Uansett om jeg har klart å få meg mer tålmodighet eller lært meg å tappe inn på andre ting.
Skulle så ønske man begynte i enden med tenåringer for så å oppleve de minste sin trass.
Man kan ikke løfte tenåringen opp på stolen, si sånn kan du ikke oppføre deg.
3/4 års trassen er en glede og ta seg av.

Det å komme inn i livet til et barn når det er på vei inn i tenårene og plutselig skulle være en av de som skal veilede og være der er ikke det enkleste. Hverken for den voksne eller for ungdommen. Det er mye motgang og surr, takk for at det er noe å smile av der og.

En av de viktige tingene her er jo samarbeidet mellom de to voksne. Hvordan man hjelper hverandre i samtaler og ikke overskygger/undergraver den andre.
Igjen krever det enn viss tålmodighet. For vi gjør jo aldeles ikke ting på samme måte, eller har samme meninger. Jeg kan godt jogge, trene styrke og alt det der, men å trene tålmodighet... det kan jeg fint være foruten.

Er vel en grunn til at sinnataggen har hengt ved meg tidligere i livet.

Familietanker

I disse dager går samtalen rundt familie og mulighet til å velge de vekk her i huset.
Barn som er irritert/sinte/leie/frusterte på oss voksne eller på søsken som ønsker å velge de vekk.
Vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at de få tingene man ikke kan velge her i verden er foreldre og søsken.

En sannhet med modifikasjoner. De to eldste har fått en som gjerne vil være ekstra mamma, meg kan de fint velge vekk som mamma. Siden mammaen deres har valgt meg som livspartner har de ikke et reelt valg, de må forholde seg til meg.
Når de blir voksne kan de velge ikke opprettholde kontakten med foreldre eller søsken, men de kan jo aldri velge de helt vekk. De vil fortsatt være bror/søster/datter/sønn. De velger bare selv hvordan forholdet skal være.
I andre enden hører jeg et par gutter som er lykkelige. De har hørt om barn som ikke har mammaer eller pappaer og konkluderer med at de er heldige, de har nemlig en ekstra mamma. Kanskje en vakker dag får de enda en mamma. De har gitt opp håpet om en ekstra pappa. Og kunne telle 2 mammaer og 1 pappa er vist lykke.

Skulle ønske jeg kunne klart å videreformidle hvor heldige de er som har søsken.
Søsken som er i samme situasjon som de selv er, noen de kan prate med om hvor håpløse vi voksne er, alltids en å leke med og i fremtiden alltids en eller anna å lene seg på.

Noen av de har fått erfare at venner kommer og går. Kanskje er man heldig og finner en som blir der for evig, men det er bare noe man kan håpe på.

Er sjeleglad vi har klart å spleise to familier så godt som vi har.
Det er godt å se unger som bare må ha klem av brodern/søstern, selv om det er blitt kleint med oss voksne eller de er sure på oss av en grunn.
Håper de holder på dette i evigheten og ikke velger de vekk når de er voksne.

Gleden av oppdragelse!

Det finnes virkelig ikke noe mer irriterende enn når man står sliten i butikken, og ungene for en gangs skyld oppfører seg som noen engler. De står fint ved siden av handlevogna.
Da finner kjærringa foran oss ut at hun skal ha noe i hylle bak oss. Ikke snakk om å si noe som helst, bare presser seg mellom 3 barn og handlekurven. Jeg himler pent med øynene og svarer tøtta med at det går nok bra når hun surmuler noe.
Kjærringa kommer tilbake presser seg nok engang bare frem. Eldstemann som står å holder i kurven blir nødt til å slippe. For en gang skyld skulle jeg ønske han var kar om å lire av seg en setning ala hva lillesøster kunne funnet på, men neida. Veloppdragne barn som jeg har sier ingenting.
OG jammen får vi ikke oppleve det hele en gang til. Joda vi er inne i bruke ordene våre fremfor bare å presse seg frem eller peke seg til noe, men glemmer stadig at det gjelder nok ikke hele befolkningen.
Den fantastiske damen presterte å gi en av de herlige kremen hun ikke skulle ha til betjeningen med en sur kommentar om at det var faktisk ikke mulig å komme frem her. Nevnte jeg at det var fritt leide på andre siden av meg.

Idet det er vår tur frem til kassa var tøtta lei av å stå i kø, hvorfor ikke legge seg ned på gulvet.
Jepp, mor ser for seg et hurlumhei av et bråk for å få henne med. Takker en herlig mann som pent berømmet henne for å vaske gulvet, da slapp jo vaskedama å komme dit ned i kveld. Visp var den jenta på bena.

Den sure dama avsluttet seansen med å sette fra seg handlekurven sin midt i tråkke, hvorpå (igjen) vår veloppdragne gutt sier: jeg skal sette den på plass for deg, den kan ikke stå her. Sånn passe høyt.