I det man tusler inn på jobb, tenker shit.. hva har jeg på meg? Oppdager at joda, har klart å få på meg greie klær. Husket å ta av tøfler for å sette på joggesko. Finner månen på himmelen og nyter synet av et nakent tre mot en blå klar bakgrunn... og innser at joda alt dette styret om morra. Det å få 5 barn ut av senger, få på de rene klær og få de på skolen.. Luftet de 2 hundene og gitt de mat. Husket å kle seg selv og komme seg ut døra. Dette gjør meg lykkelig.
Å kunne ha tid til noen ekstra minutter når tøtta leveres i barnehagen med tårer i øynene og helst vil kose.
Sitte i bilen og se et par lykkelige brødre tusle mot skolen.
Kjegle litt med 15åringen som deff mener at jeg kan kjøre han den ene kilometeren han har til skolen, de andre kan ta buss.
Laaangt bedre enn det stresset med det regnskapet som ingen gidder å lese engang.

Me ja. det er kjekt å komme på jobb og.
En hyggelig mann som venter litt ekstra i døra for å holde den åpen for meg. Tankene som ruller... har jeg husket å gre håret? Inne i heisen, jada... ser helt normal ut. Litt handleposer under øynene og klær som vitner om småbarnsmor har jeg... men hva så?

Vel oppe på kontoret venter en skikkelig bamseklem fra en herlig distrikstleder og når jeg husker det en te kopp...
Voksne samtaler som kanskje ikke innebærer jammenatte....

Ha en flott dag! Det har jeg.

Helga er over...

Hektiske uker er over. 

Vi ser frem til ro og ikke minst høsteferie om vi bare kommer oss gjennom denne uka. 

Den har vært fylt med aktiviteter, prioriteringer og kos. 

Jeg satt meg mål om å trene 2 ganger og går tur idag. 

Etter noen angstanfall mot slutten av uka, masse pusting og mål om å komme seg gjennom ting er jeg helskinnet igjenom uka og klarte målene mine. 

Stolt! 

Idag har vært drømme dagen! 

Sove lenge, pakke sekken, gå noen hundre meter inn i skogen, lage middag på bål og nyte resten av kvelden i soafen med ungene. 

Denne skjønne skapningen redder meg fra mye stress!

mammakos

Ikke alt for mye liv i bålet idag. Ikke den perfekte plassen. 

Men definintivt de perfekte menneskene, og god mat. 

 

Lønningspils på fredag. 

Oppgaven var å bygge noe som ble høyest! Vi tok selvfølgelig oppgaven med storm og knuste de andre med våre 80cm!!

Shopping i rullestol

Prosjektet med å få shoppet når man går på krykker har jeg egentlig bare lagt på is. For 2 uker siden prøvde jeg meg forsiktig inn på Brotorvet, men etter å ha blitt klemt i inngangsdøra og trynet 10 m senere humpet jeg meg ut i bilen uten å få gjort det jeg skal. 

Fast bestemt på at alle mine julegaver kjøpes på nettet, de som kan kuttes ut gjør jeg det med. 

Litt små pissed og kapitulert. 

Her om dagen kommenterte fruen at de fleste store kjøpesenter har gjerne en rullestol til utlåns. Er stort sett bare å ta kontakt med senterkontoret så får man låne. 

Å hvorfor har denne informasjonen drøyd så lenge. Med den muligheten har man faktisk sjangs til å se mennesker å få gått i butikken uten å være utslitt etter to meter. 

Så i går ble det shopping på Brotorvet. 2 damer og en sak. Det ble nye klær på kona og en fornøyd meg som ikke var utslitt. 

Skal si at rullestol ikke er favoritten, men det vinner med god margin over krykker når man skal bevege seg utenfor husets fire vegger. 

Her i området har jeg da testet Brotorvet sin, og vet at Herkules har. 

 En måned siden benbrudd og sykehus opphold.
Jammen lærer man endel om tolmodighet og at det faktisk er lov å være litt til bry når man ikke får med seg noe som helst. Og at store lommer er gull verdt, vesker med lange remmer er bra, trapper burde være forbudt og barn burde komme ferdig opplært til å rydde etter seg.

Å skrive/tegne på gips nr 1 var stas, men når mamma skiftet gips hver uke gadd de ikke mer.

Endelig har jeg kommet igang med et bestemorteppe, er halveis i montering nå Og det ser ut til å bli bra. Allerede i planlegging på neste.

Et godt tips til aktivitet når man først er litt stuck er Cachetur med bil. Vi fant en trail i vestfold som vi tok mellom 30 - 35 stk av, hele er vel på ca 150 stk. Min første gang.

Nå har jeg runda 100 stk i år og litt stolt! 

Med eller uten gips er november en litt mørk og trist måned, vi gjør vårt for å holde høstdepresjonen unna med litt dagslys, solarium og stearinlys kos om kvelden.

Nå ser jeg frem til å ta av gipsen, kunne klare seg litt mer på egenhånd og nytt år. 2013 er snart over! 

Sol og høst og deilig i grunn.

Tidlig ettemidg ble nytt med en tur til fortet i Langesund. Sola varmet og Vi fant oss en lun plass. En cash ble det også

Tålmodighet

Lite viste jeg at tålmodighet kan trenes opp. Jeg er vel ikke kjent for å ha fått utdelt mye av det.
Men når man har tenåring i hus, samt små barn som er midt i trassen trengs en god dose.

Egentlig er jeg litt usikker på om den har blitt så mye bedre, eller om jeg rett og slett har lært meg å tappe inn i andre ting.
Kanskje er det trassigheten min som og slår til og kommer til nytte?
For ikke pokkern om den ungen skal få meg til å bikke over, ikke pokkern om jeg skal bli sint.

Uansett om jeg har klart å få meg mer tålmodighet eller lært meg å tappe inn på andre ting.
Skulle så ønske man begynte i enden med tenåringer for så å oppleve de minste sin trass.
Man kan ikke løfte tenåringen opp på stolen, si sånn kan du ikke oppføre deg.
3/4 års trassen er en glede og ta seg av.

Det å komme inn i livet til et barn når det er på vei inn i tenårene og plutselig skulle være en av de som skal veilede og være der er ikke det enkleste. Hverken for den voksne eller for ungdommen. Det er mye motgang og surr, takk for at det er noe å smile av der og.

En av de viktige tingene her er jo samarbeidet mellom de to voksne. Hvordan man hjelper hverandre i samtaler og ikke overskygger/undergraver den andre.
Igjen krever det enn viss tålmodighet. For vi gjør jo aldeles ikke ting på samme måte, eller har samme meninger. Jeg kan godt jogge, trene styrke og alt det der, men å trene tålmodighet... det kan jeg fint være foruten.

Er vel en grunn til at sinnataggen har hengt ved meg tidligere i livet.

Helt ærlig!

Jeg sliter med mye om dagen. Dere skulle bare vist alt. Er jo på randen til å bli gal tror jeg selv av og til.
En av de tingene er angst. Orker ikke engang forklare. Som jeg fikk tynet ut av meg til en her for litt siden: Det er klin umulig å forklare, jeg fatter det jo ikke selv når jeg "oppe".
Det å bli livande redd, ikke få puste, kjenne hjerte dunke som en idiot og ikke helt klare og skjønne hva som skjer.

Helt siden jeg var 18 har jeg brukt stemmeretten min. Av og til har det nok vært vanskelig å bestemme seg, er ikke veldig politisk interessert altså.
I går sto jeg uten for valglokalene, ikke pokkern om jeg klarte å gå inn.
Det snørte seg for harde livet. Også får jeg dårlig samvittighet etterpå.
Ja, jeg rister på hodet av meg selv.

Så siden gud og hvermannsen proklamerte ivrig på facebook i går at de hadde gjort sin borgerplikt, og det tydligvis er det store spørsmålet idag så kan jeg fortelle dere alle sammen: Neida, jeg stemte ikke i går. Jeg turde ikke.
Og helt ærlig, jeg synes det er helt ok. Jeg prøvde, men det gikk ikke.

Det er mandag og jeg prøver...

Jepp, har lest et par blogger om yey det er mandag, en med en eller anna pepp talk om å starte på nytt og nok anna.

Planen er å prøve å booste mandagen. Gjøre noe uforutsett, starte uka med å trene.. diverse. 

Idag har jeg startet med å bytte ut cola med vann, snop med eple. Det er jo en bra start på uka. 

Har vel generelt funnet ut at jo fler ganger jeg bytter ut ting med noe anna er en seier. Har overhode ikke sagt at jeg skal kutte ut noen ting. 

Ja, prøver noe nytt. 

1års bryllupsdag

Fikk det nydeligste kortet ever i dag. Min kjære hadde Skrevet ned teksten på sangen vår.  Og mange gode ord. Om ting hun liker ved akkurat meg. Begynte å tute som en vannspreder seff. Jeg.  Så mange gode ord og tanker.
Og det funker visst på samme måten som slike musikk kort. I det du åpner så tuter jeg. Snakk om sippehøne.
Dagen ble feiret med familien på stranda.  Deilig med slik lang lat dag. Før kvelden kommer og min vakre kone legger seg tett inntil meg. Holder meg fast bare for å nyte at jeg er nær og ikke forsvinner.
Elsker deg Heidi

Tøttas bursdagskake

Ønsket var en prinsessekake. Håper virkelig denne holder mål!

Under omstendighetene her om dagen er jeg litt fornøyd da! 

Babytøfler - noen som vil ha?

Jeg har strikket et sett med babytøfler, mulig de passer til en nyfødt.
Er det noen som har lyst på de, og som kan sende meg et bilde av de på foten?

tv-slave? Jeg? Neida...

Hmmm burde varselbjellene ringe når kjærringa drar frem denne sketsjen rett etter at jeg erklærer: herregud de har jo ikke kysset enda! Her har jeg sett to sesonger, også skjer dette!!!
(Jepp jeg ser serien rookie)

Hege Schøyen - TV-slave (1989)

Nå har jeg sloss med youtube for å vise den her inne, men det går overhode ikke... og for husfredens skyld så tenker jeg at jeg bare legger linken her. 

knekk...

jepp jeg knakk helt, prøver å stable meg på bena igjen. 

Drømmen er ikke lenger å få hodet over vannet, jeg drømmer om å dra hele kroppen opp på stranda, få tørke i sola. Bli god og varm og spasere helt vekk. Trygt og godt opp på gresset. 

Ser håpet så vagt der borte, når man ser håpet langt borte da kjenner man at ting grumsete og ekkelt. 

Føler meg litt som nøkken. Hodet glir sakte opp av vannet for så å dukke ned igjen.... 

Ser det er sol ute idag, kanskje prøve å ta med kaffekoppen ut i sola. Håper på å kjenne varmen stikke litt. 

Videre...

Har i mange år dratt på smilebåndet av disse som setter seg ned og fordyper nesa i disse selvhjelpbøkene og lissom skal endre på livet sitt...
Og hvor har jeg havnet selv?
Joda trålende på nettet etter svar, tips fra venner og andre på bøker som burde leses....
De siste dagene har jeg rota rundt oppe i hodet mitt, skal jeg bare legge lokk på følsene, hvile og komme seg tilbake til hverdagen, eller skal jeg deale med det som kommer.
Å innrømme at man kanskje trenger en endring i livet og tankesettet er ikke det enkleste.
Jeg lever sammen med ei som har valgt å ta opp kampen. Og som hun kjemper. Det går opp og ned, takk og pris mer opp.
Så jeg vet dette er vanskelig, men jeg ser og ei som har det bedre. Flere jeg har pratet med sier som alle andre, det er tungt, dritt og heftig, men det blir bra.
Så valget mitt har falt på å deale med det som kommer. Kanskje trenger jeg litt lengre tid til å komme meg på bena igjen, men forhåpentligvis står jeg stødigere når jeg er der.
Målet mitt en vakker dag er ikke å holde hodet over vannet, men heller å få bena opp på land.
Det jeg har lest om til nå er sjef i eget liv om kognitiv terapi og stress om meditasjon, yoga og avspenningsteknikker.
Først nevnte hjelper meg endel i møte med kjæresten, andre og ikke minst meg selv og det rare hodet.  Et jammen mye rart man har klart å overbevise seg selv om.
Boka stress holder jeg på med og oppmerksomhets meditasjon. Spennende, men halo det er ikke bare bare gett.

Idag prøvde jeg for første gang å sette meg ned for å teste dette med oppmerksomhets meditasjon.
Gikk så der. Det å skulle stoppe opp, puste, la tankene komme og gå var ikke enkelt, men det går seg nok til.
Å bruke pusten aktivt i hverdagen når jeg kjenner at stresset tar meg, vet jeg funker.
Det å fokusere på å få pusten helt ned, og ikke nødvendigvis henge seg opp i alt anna på en gang men ta det litt og litt innover seg hjelper.

Får se om man får det til, og er spent på hva det vil bidra med i livet mitt. Håper jo på at det vil redusere stresset og kaoset i hodet.



Så var det bare å få skapt rom i hverdagen til å komme seg videre...

Hekledilla

Hekling er en passe aktivitet for å slippe konsentrere seg om resten av verden. Man kan konsentrere seg om å få den heklenåla inn på riktig sted og akkuratt passe stramt i stede for bekymringer som om at gulvet burde vært vasket, bikkjene burde fått tur, hjelp klesvaska nede...nok eksempler

Inne på bloggen Hjertero fant jeg en enkel oppskrift på søte hjerter. 

Litt usikker på hva jeg skal gjøre med de, men hekla blir de i allefall. 

Litt på jakt etter andre søte små ting jeg kan hekle, blir litt for mange hjerter ettersom de ikke tar lange tiden. Og ikke orker jeg noe større prosjekter. Tips?

Mammaen min har vært snill og strikket til tøtta. 
Den lyserosa er av nyere dato. Den svarte og rosa er visstnok noe jeg nektet og bli sett levende i.
Hører med til historien at mamma hadde matchene

Noen av ukas gleder

Mandag og ny uke

Det er mandag (skremmende) og jeg har krøpet til korset og innrømmet at det blir litt mye for meg for tiden. Jobben har fått vike noen dager. Et svakt håp om å få hjertet til å slå i normal tempo og skuldrene ned på et akseptabelt nivå.
Det å skulle innrømme for verden at nei, jeg klarte det ikke må nok være det værst tenkelige. Så jeg har sagt fra at nei jeg har det ikke bra, jeg takler ikke 5 unger (tenåringer og trass) syk kone, x-menn, hodet mitt og jobb. Og visse ting kan man vist ikke velge.
Hvordan kommer man seg gjennom noe slikt da?
Jeg har valgt å starte med peisen, kaffe og boka sjef i eget liv av Ingvard Wilhelmsen.
Lære litt om hva fruen er gjennom og garantert plukke opp noe lurt på veien selv.
Det er mye ro og trygghet i knitringen fra peisen, lukten av kaffen, Petrus som snorker og Ally som klør i potene etter å finne på noe pøbel (i det minste hvordan hun kan se søtest mulig ut slik at jeg lar henne ligge på fanget.)
Så får vi ta veien litt derfra.
Et av prosjektene min er å finne et lyspunkt å ta bilde av hverdag. De ligger på instagram, og samles her til helga.

Den siste måneden har nok  vært litt mer enn hva jeg har klart å takle. Det å kjenne på kroppen at hodet takker for seg er ikke noe særlig.
Så nå skal jeg lissom klare og være her og nå. Lukte på kaffen jeg har fått på sengs, høre lydene nedenfra. Ikke tenke på mandagen og alt den kommer med. Jeg er ekstremt dårlig til å la vær å tenke på den store rosa elefanten rett foran meg. Ser den for meg istede, med ekstra lang rynkete snabel!
Alle forslag mottas med takk.

Også er det å sette pris på ting.
Er glad i å ta litt bilder og har utfordret meg selv til å ta bilde av en ting hver dag jeg setter pris på. Ble ikke hver dag denne uka, bedre lykke den kommende.
Her er de: