Tålmodighet

Lite viste jeg at tålmodighet kan trenes opp. Jeg er vel ikke kjent for å ha fått utdelt mye av det.
Men når man har tenåring i hus, samt små barn som er midt i trassen trengs en god dose.

Egentlig er jeg litt usikker på om den har blitt så mye bedre, eller om jeg rett og slett har lært meg å tappe inn i andre ting.
Kanskje er det trassigheten min som og slår til og kommer til nytte?
For ikke pokkern om den ungen skal få meg til å bikke over, ikke pokkern om jeg skal bli sint.

Uansett om jeg har klart å få meg mer tålmodighet eller lært meg å tappe inn på andre ting.
Skulle så ønske man begynte i enden med tenåringer for så å oppleve de minste sin trass.
Man kan ikke løfte tenåringen opp på stolen, si sånn kan du ikke oppføre deg.
3/4 års trassen er en glede og ta seg av.

Det å komme inn i livet til et barn når det er på vei inn i tenårene og plutselig skulle være en av de som skal veilede og være der er ikke det enkleste. Hverken for den voksne eller for ungdommen. Det er mye motgang og surr, takk for at det er noe å smile av der og.

En av de viktige tingene her er jo samarbeidet mellom de to voksne. Hvordan man hjelper hverandre i samtaler og ikke overskygger/undergraver den andre.
Igjen krever det enn viss tålmodighet. For vi gjør jo aldeles ikke ting på samme måte, eller har samme meninger. Jeg kan godt jogge, trene styrke og alt det der, men å trene tålmodighet... det kan jeg fint være foruten.

Er vel en grunn til at sinnataggen har hengt ved meg tidligere i livet.