En måned siden benbrudd og sykehus opphold.
Jammen lærer man endel om tolmodighet og at det faktisk er lov å være litt til bry når man ikke får med seg noe som helst. Og at store lommer er gull verdt, vesker med lange remmer er bra, trapper burde være forbudt og barn burde komme ferdig opplært til å rydde etter seg.

Å skrive/tegne på gips nr 1 var stas, men når mamma skiftet gips hver uke gadd de ikke mer.

Endelig har jeg kommet igang med et bestemorteppe, er halveis i montering nå Og det ser ut til å bli bra. Allerede i planlegging på neste.

Et godt tips til aktivitet når man først er litt stuck er Cachetur med bil. Vi fant en trail i vestfold som vi tok mellom 30 - 35 stk av, hele er vel på ca 150 stk. Min første gang.

Nå har jeg runda 100 stk i år og litt stolt! 

Med eller uten gips er november en litt mørk og trist måned, vi gjør vårt for å holde høstdepresjonen unna med litt dagslys, solarium og stearinlys kos om kvelden.

Nå ser jeg frem til å ta av gipsen, kunne klare seg litt mer på egenhånd og nytt år. 2013 er snart over! 

Ganske imponerende - Stavanger 2013

Er over! Stavanger 2013 har vært en rolig og avslappende leir.
Det har vært en fantastisk uke! Unger og ledere har oppført seg, etter min mening, alt for pent.
Ikke en eneste vannkrig! Ikke noen pøbelstreker. Det værste som skjedde var vel at mine to jenter snek seg ut den siste natta og surra rundt!

De overlevde haiken alle sammen.
Speiderne, bortsett fra peffen, lot mobilen bli igjen i leiren og la ut på 1mil lang haik!
Det gikk strålende.
De har så vanvittig godt av å klare seg ute i skogen alene. Å jeg vil ikke si at det er den største utfordringen de får. Et kart som er godt merket og kompass. De skal klare og komme seg fra A til B på 25 timer. De får med godt med mat, og mange gode ord. Jada det klarte de. Litt komplikasjoner med noen som nekter å gå, eller andre rariteter.
Jeg er ikke for foreldre som oppdrar såkalte bomullsbarn. Ref diskusjonen som har versert i vg og på leiren.
De får jammen lære seg bruk av kniv, sag og øks. De må lære kompass og klare seg ute i skogen uten min hjelp.
De to eldste speiderjentene mine som starter i 10. klasse nå har fått i oppdrag og organisere og planlegge leir for seg, meg og en bunsj andre til neste år. Jeg skal bare være med som den ansvarlige personen over 18.

Prekestolen masjet vi opp og. Og som gode telemarkinger vi er så gikk vi pinlig nøyaktid på angitt tid. 2 timer opp, og masse kos.
Det å skulle pese seg opp der, med x antall unger bak seg er ikke bare bare. Det er relativt mange turister som går opp daglig, samt de 1500 speiderne.
Utsikten er fabelaktig. Er sjeleglad det ikke gikk ann å gå helt ut på kanten. Nervene min slet nok som de gjorde.
Vi var så heldige at vi hadde knall sol og omtrent vindstille.
I leiren var det nok litt anderledes. Lavoen til oss damelederne tok seg vist en liten flytur. Godt vi praktiserte ryddighet.

Jentene har vært fornøyd med konsert av LidoLido, og fler jeg ikke husker navnet på. Her skjønner jeg at jeg nok har blitt litt eldre. 

En av nyhetene av året var trådløst internett og vannklosett. 

Som jeg skrev på fb 

Det å skulle gå på do i ført ullklær, bukse, speiderskjorte, ulljakke og leirbålskappe byr på utfordringer sånn på nattestider! I mitt tapre forsøk innser jeg at de frustrasjoner jeg en dag for ca 9 år siden hadde med brudekjolen Gjøres til skamme! Her trer jeg meg inn på en trang do (for de som ikke er speidere så har dere kjennskap til festivaldoer) med mengder og flagrende klær! Enda godt det er nytt av året med vannklosett! Natta og nyt doen med minimalt å passe på der hjemme!

Når det gjelder det trådløsenettet og mobilbruk er jeg både for og mot. 

Leirkomiten kommenterer at det funket bra.  Joda, det er kjekt at speiderne kan dele bilder og reklamere for det de driver med. Synes vel helt ærlig at foreldrene ikke trenger å vite nøyaktig hva de driver med eller hvordan ting har seg før de kommer hjem. 

Vil de se leiravslutningen er det faktisk en mulighet å være tilstede. 

Det krever mye av en på 10-12 år å ikke skulle ringe hjem til mamma for å klage på noe som går galt. Det å heller skulle forholde seg til en leder som en ser en gang i uka er uvant. 

Det er en del som kan gå galt og forverres i det ungen ringer hjem og forteller et eller anna som foreldrene hjemme ikke kan fikse opp i. Og vi ledere blir nødt til å megle og roe ned hysteriske foreldre i stede for å konsentrere oss om ungen som er der! 

Internett tommel opp, mobil tommel ned er vel min konklusjon. Ser at de to ikke helt går hånd i hanske. 

Jeg sitter igjen etter en uke på leir med god oppelverlser fra ungene, jeg har to egne barn som gleder seg til speidern starter til høsten. Jeg gleder meg til å bli aktiv leder igjen. Selv om det måtte bli i NSF sin regi og ikke KM. Men det er bedre med noe speiding selv om det er i feil forbund. 

En sliten leder/mamma og en fornøyd gutt. (Du kan skimte nsf skjorta her)

Vi går strengt tatt fortsatt for å avlyse restene av 2013.
Jeg har kræsja bilen, ei anna kjærring har kjørt på bilen og denne uken toppet A med å få skrapa den opp skikkelig og! Riktig nok er det jeg som har gjort den største innsatsen altså!
Men selv om en rekke episoder gjør sitt beste for å trøkke oss ned i søla her så gjør vi en strålende innsats. Målet er ikke lenger hode over vann, vi skal helt opp på land og jammen tråkker vi oss ikke godt innover.
Det er deilig og kjenne.

Hittil denne uka har vi hatt noen nydelige dager sammen med barna.
Klatr/skli/hoppetårn greiene på Moheim er poppis, og jammen fikk de ikke badet seg litt. Mest stas for bikkjene tror jeg.

Det er noe av det beste med varmen, tempoet mitt senkes så innmari. Det nytes virkelig å ta med seg ungene på stranda, kunne bare sitte og se de leke og kose seg.

Skikkelig kamp dag i går.
2 av guttane, jammen heldige når de spilte på samme sted. Kjekt å kunne stå midt mellom banene og få med seg begge to samtidig. Det er en sjelden ting. Og når man har bare en bil, vi skal vel takke for at vi har en i det hele tatt, så blir det til at man må velge. kjipt nok.