Barn....

For 2 år siden var jeg hellig overbevist om at jeg aldri i mitt liv skulle få flere barn. Den dagen kom i såfall helvete til å fryse over.... 3 søknader om sterilisasjon ble laget av legen, 2 kom aldri frem i posten, 1 ble liggende i veska mi til den var for gammel.

Nå jeg gikk fra T var tanken på det å treffe noen med 2 eller fler barn skummel. Tanken på å skulle rote seg borti noen uten barn var helt utelukket.

Traff A med to herlige gutter og har nå 5 barn. Strålende fornøyd med saken!
Riktignok det er ikke bare blomster og få dumpet en 11 og 12 åring i fanget og si, hei disse skal du nå forholde deg til, men det går riktig så bra. (synes jeg da, og det håper jeg de to og gjør)

Men det værste er at tanken på evt å skulle fått et barn til frister. Er ikke det skummelt da?

Hun jeg deler kontor med på jobben er gravid, og jeg kjenner på misnunnelsen.
Riktig nok har jeg da fått endel symptomer, så faller nok inn under definisjonen som sympatigravid... haha

Godt jeg bor sammen med ei dame, ellers kunne vi nok hvert øyeblikk vært utenfor ops jeg gjorde det igjen tror jeg.

For 2 år siden satt jeg og sa hardnakket, at jeg er ferdig med å få barn. Hvorpå jeg idag sitter og sier at nja et barn til hadde vært drømmen. 

Så teller jeg opp huset... vi kan telle 26 ben, 3 4bente og 7tobente.... og fortsatt tenker jeg at jada... det går så fint.

Livet forandrer seg stadig!

Klem Heidi