Man sier at tiden går fortere desto eldre en blir. Jeg har alltid ledd av det, og følt at tiden aldri gikk raskt nok.
Men så dukker det opp et fantastisk menneske opp i livet mitt, og alt virker som om det går for fort og samtidig sakte. Nå har jeg vært gift i en måned. og den har gått uhorvelig fort. Jeg ser tilbake med undring og lurer på hvor tiden ble av. Men samtidig er dagen i dag uhorvelig lang. Ikke slik at man kjeder seg for jeg har mer enn nok å henge fingrene i. Men mere at jeg nyter minuttene som er akkurat nå. Bare for å bli ubehagelig overasket over at svopp så var tiden borte, kvelden her og tid for å legge seg.
Jeg skulle så likt å kunne satt verden litt på pause. bare for en time eller to hver dag. Hvor man gjorde det man ville. Satt å så ut vinduet og kikket på skyer eller andre rare ting. Før man igjen begynte med dagens oppgaver uten at tiden hadde flydd fra en. Jeg kan huske at jeg som barn gjorde det. Dagene da var jo så mye lengre.
En skal nå ikke bli klissete og sentimental overalt i alle offentlige medier har jeg lest. Men likevel vil jeg rope litt forsiktig ut et hurra for oss. Og den følelsen som bobler i meg. Jeg ser frem til resten av livet med min kjære. Og håper at tiden går akkurat passe fort og sakte. Og jeg vil gjøre mitt til å fylle den med gode opplevelser og minner
Det er noen dager som er grusomt lange enda da... Kanskje ikke de man helt vil ta vare på, men de eksiserer fortsatt. HVertfall for noen av oss.
SvarSlettJepp, nå er en mnd gått. Bare vent så sitter vi på gamle hjemmet og plager søstrene!