Mine nydelige

Ingenting er som det å få og ha barn. De gir en både sorger og gleder. Men mest av alt gir de meg en overveldende følelse av kjærlighet og varme. Jeg ,og med meg nok hele verden, er glad for at jeg har flere barn enn et. Det ene ville blitt så ufordragelig bortskjemt. Ikke fordi det ville fått alt det pekte på. (eller kanskje). Men fordi jeg ville hele tiden stått på pinne klar for å være der for det.
Med flere barn må det jo lære seg visse ordninger slik som kø og det og vente på tur. Noe som i grunn er et fundament i det norske samfunnet. Vi har så utrolg mange køer her.
Ikke at jeg skal tusle inn på dette her nå.
Tilbake til grunnen for dette innlegget. Sent i går kveld, mere ut på natten kom min nest eldste sønn hjem. Jeg skulle så ønske han kom hjem tidligere, slik at vi fikk pratet og kost oss litt. Men det er hva det er. Og i ettermidag mens jeg er på jobb forsvinner han avgårde til far igjen. Likevel er jeg så heldig at jeg fikk snuse på han noen timer i natt.

Et stk. murmeldyr som sover mens andre må dra på jobb

 

Så et slag til mine fem barn. Jeg elsker dere høyere enn himmelen. Dypere enn havet og mer sikkert en jothunheimen. Jeg vil alltid elske dere. Selv når dere selv tror dere ikke fortjener det. Og selv om dere går igjennom tennårings forandringer og "hater" meg. Vil min kjærlighet og ønske om å være en del av livet deres være der.